Siden Yaris flyttet tilbake til oss i juni har vi konsentrert oss mest om hverdagslydigheten, men de siste dagene har jeg begynt så smått å trene han med duer. Siden han er oppvokst i Oslo er han godt vant til duer, måker, ender og småfugl, så han har ikke brydd seg nevneverdig om duene som flyr rundt hushjørnene her på gården. Da han skjønte jeg kunne ha kontroll på fuglene våknet derimot interessen betraktelig.

Jeg starter alltid treningen med duer med å lære hundene at om de blir sittende får de se fugl, om de beveger seg forsvinner fuglen. Kriteriet er at alle labbene skal være i ro helt til jeg gir signal om at hunden kan bevege seg. En fuglehund som er litt tent på fugl og har litt jaktlyst og viltbegjær tar dette veldig lett og gjør hva det skal være for å fortsette å få lov til å se fuglen. Jeg gir ingen signal (utover miljøsignalet) til hunden om at den skal sette seg. En hund som er vant til å sette seg uten signal i andre situasjoner (når den skal få mat, ut døra osv. ) kommer raskt nok på at det kan være smart å prøve å ha rumpa i bakken. Første gang jeg slipper fugl for hunden sittende sørger jeg alltid for å være et sted der fuglen fort forsvinner ut av syne for hunden, og at jeg har en ny fugl parat slik at jeg raskt får oppmerksomheten fra hunden tilbake på meg.

Deretter øker jeg vanskelighetsgraden ved å både variere retning og avstand jeg slipper duene fra, hvor mange jeg slipper etter hverandre, andre forstyrrelser i forbindelse med fugl, hvor lenge hunden har muligheten til å se fuglen fly og hvor raskt etter at hunden har satt seg fuglen slippes. Ganske raskt varierer jeg også belønningen for at hunden blir sittende med f.eks. mat, lek, lete etter noe, løpe løs, lukte der dua har vært, løpe til dueslaget eller andre ting hunden verdsetter. Dette gjør jeg for å ikke gjøre hunden bortskjemt med å tro at det alltid kommer en fugl til, belønning med ny fugl sparer jeg til de situasjonene som for hunden er vanskelige.

Når hunden lett setter seg for å se fugl og blir sittende når jeg slipper den begynner jeg å trene at den skal sette seg når den ser fugl. Dette gjør jeg i praksis med at jeg tar fram fuglen raskere og raskere etter at hunden har satt seg for å så prøve å ta den fram når hunden er i bevegelse eller er stående. Om hunden går fram for å ta fuglen forsvinner den, om hunden blir stående gjør jeg fuglen litt mindre synlig og ser om hunden setter seg, og om hunden setter seg med en gang får den fortsette å se fuglen. Når hunden blir god på dette er neste steg å slippe fuglen raskere og raskere til hunden setter seg når jeg slipper fuglen når hunden er stående eller er i bevegelse.

Det er omtrent dit Yaris har kommet. I går filmet jeg det som er hans tredje eller fjerde økt med duetrening. Det er masse arbeid som gjenstår før han er prøveklar, og han har heller nesten ingen terrengerfaring eller erfaring med vill fugl, men treningen går raskt framover og han har instinktene i orden så jeg har tro på at han kan bli klar i løpet av høsten. Filmen under er klippet, vi hadde flere pauser og var inne å hentet mer fugl i løpet av sekvensen.

Yaris er en veldig fin unghund som jeg regner med blir en god jakthund med litt mer trening og erfaring. Han er veldig sosial, trygg og miljøsterk, grei mot folk og dyr, holder god kontakt og er veldig enkelt å ha i hus. Yaris ble røntket fri for HD i vår, og har allerede CK på utstilling. Vi har derimot funnet ut at å ha fire egne hunder i full trening tar litt for mye tid og håper derfor det melder seg en person som har lyst til å overta ham, vise han fram og jakte med ham før jul. Yaris fortjener så absolutt noen som har muligheter til å bruke litt tid sammen med han.