Da er det gått en god uke siden vi kom hjem fra turen vår nedover i Europa og jeg har fått tid til å tenke litt over alt vi opplevde. For det første er jeg veldig glad for at jeg søkte og fikk være med ned til VM i det hele tatt. Både under oppkjøringen til konkurransene og under selve oppholdet i Frankriket har jeg brutt mange egne barrierer og lært utrolig masse.

Svensker synger også når nasjonalsangen spilles

Selve kjøreturen ned og opp gikk overraskende bra. Når man ligger konstant i mellom 120 og 150 km/h tar ikke 2500km uoverkommelig lang tid, selv om man man må stoppe flere ganger i døgnet for å fylle den 80 liter store dieseltanken (og enda flere stopp da noen definitivt har blære med noe mindre maksvolum enn andre). Langs alle motorveiene vi kjørte på var det hyppige rasteplasser, kroer og bensinstasjoner med gode muligheter for å få seg ordentlig mat og ta seg en hvil i bilen. De tyske rasteplasstoalettene skal man heller ikke kimse av. Der var det selvrensende og snurrende doseter, egne personer som passet på uvitende turister som ikke forsto polettautomaten og kuponger man kunne bytte i varer i den tilhørende bensinstasjonen. Det vi derimot kunne overveid litt bedre var vel hvordan to personer og to middels store hunder skulle greie å sove godt i et bur bak i en overfylt land cruiser. Vi får nesten prøve å finne en annen løsning på overnatingsarrangementene til neste Europaturne.

Eneste münster på VM var hyppig fotomotiv for andre tilreisende

Kjell og Robert viser fram sine huslige evner og disket opp med storstillt lunsj-middag der hovedretten var fuglene skutt på treningen torsdag.

Stemningen var god på det kontinentale laget. Vesa, Bjørn og jeg er mest opptatt av å stå stille, Anne Grete er mest opptatt av hvordan Lucilla tar seg ut og Thomas virker aller mest opptatt av å gjøre seg til for laglederen…

Deltakelsen i St.Hubertus er noe jeg har forberedt meg på siden jeg fikk vite at jeg skulle være med. Ikke bare har jeg skutt opp en uhorvelig mengde ammunisjon og leirduer i løpet av sommeren, men jeg har også brukt en god del tid på å tråle youtube og resten av nettet etter informasjon om konkurranseformen. Jeg har vært superstresset og overnervøs for at jeg ikke var god nok til å delta, men det hele viste seg å være en ganske fornuftig konkurranse der man kan komme langt med almindelig norsk jakt- og sikkerhetsadferd. Jeg fikk mye skryt av dommeren både når det gjalt presentasjonen og hvordan jeg førte hunden, og han mente han kunne se jeg var en «real hunter». Nå hadde jeg jo ingen skuddsjanse på fugl under konkurransen, men jeg kan da i allefall skryte av at jeg felte like mange fugler som jeg skøyt på under treningen i Frankrike!

Det manglet ikke på fugl i terrengene, og selv om de satte ut ny fugl hver morgen var alle vi kom over store og svært løpe og flyvekyndige. 

Selve fuglehundkonkurransene under Middelhavscupen og VM var også en god del vennligere enn det jeg hadde forventet. Ikke bare var dommerene og selve arrangementet avslappet og hyggelig, men også deltakerene (selv de profesjonelle) var imøtekommende og hjelpsomme. Alle høflighetsrutiner og fraser jeg fryktet jeg skulle glemme falt seg helt naturlig i det jeg møtte dommerene, og det var lett å kun fokusere på føringen av hunden i terrenget.

Sol, sol, sol og sol under de to dagene av VM. Knusktørt og 26 varmegrader er ikke akkurat Blink sitt yndlingsjaktvær

En hjelpsom kjentmann (med et glass likør stødig i høyre hånd) som førte meg rundt i skogen i 15 minutter før han kapitulerte og måte rope på dommerene

Selv om Blink jakter med forholdsvis høy hodeføring og henger seg sjeldent opp i gammel lukt var jeg veldig spent på hvordan hun ville gå i forhold til den europeiske standarden og var forberedt på å bli kastet ut av konkurransen ganske fort. Denne bekymringen viste seg å være ubegrunnet. Dommerene var fulle av lovord over søket hennes og gav oss flere ganger ekstra slipptid. Det var utrolig artig å få bekreftet at Blink jakter til særdeles god internasjonal standard.

Største delen av dagene ble brukt til venting og prating med andre deltakere.

Startlistene er uriktige og Anne Grete blir snudd på vei ut terrenget for andre gang, tydelig oppgitt…

Det tørre landskapet og det varme været var veldig uvant for Blink og jeg merket at hun slet med å lokalisere og spikre fuglene. Den siste dagen i Middelhavscupen hadde vi stang ut i et skikkelig kupert og tett terreng og der etterhvert Blink blir borte. Når jeg er på vei opp på en liten kolle letter det en fasan fra toppen, og når jeg kommer opp står Blink der. På treningen vår torsdag fikk hun gjennomført to gode fuglearbeid der hun måtte gå hardt på for å få spikret fuglen, så jeg hadde et lite håp om å få ordnet et fuglearbeid de kommende dagene. Fredag går vi i tett skog med 1 meter høye bregner og jeg ser hun markerer veldig på fot. Jeg følger på så godt jeg kan men blir bremset av dommeren (førerene får ikke lov å gå så langt fra hverandre) og hun stikker avgårde. Vi går litt lengre og så hører vi ikke Blink lengre. Jeg, dommer og to skyttere blir gående å lete en liten stund før vi ser en fasan lette og vi finner Blink like ved. Igjen skikkelig stang ut for oss.

Thomas uten premie

Thomas med premie

Så selv om Blink og jeg kom hjem fra Frankriket uten premie, som de fleste andre på det norske laget, må jeg si det virkelig var verdt turen. Ikke bare er vi kommet hjem med mengder lærdom og erfaring, men jeg fikk også vist for meg selv at det er fullt mulig å få det til selv med ukjente biotoper, vær og fugler. Jeg har utrolig lyst til og håper jeg for lov å være med en annen gang også!