Under fuglehundprøver for stående fuglehunder skal hundene kunne stoppe og forholde seg rolig når fugl letter og det skytes (det som kalles RIOS – ro i oppflukt og skudd). I unghundklassen for hunder opp til to år kreves det kun at hundene stopper ca innenfor et hagleskudd, mens i de andre klassene skal hunden stoppe og forholde seg i ro når fuglen letter for å ikke bli kastet ut av konkurransen. Om hunden reiser i stor fart mot fuglen vil nok de fleste dommerene godkjenne noen meters bremselengde, men om hunden står stille når fuglen går er dommerene ofte meget strenge. I vår har jeg vært kritikkskriver for NVK (jeg har lagt inn jaktprøvekritikker for korthårsvorstehre i medlemssidene til vorsteh.no) og det som er interessant er å se hvor mange hunder som mister premier fordi de forfølger fugl. På flere prøver jeg har lagt inn data for ville man ha kunnet doble premieprosenten (antall premier i forhold til antall starter) blandt korthårsvorstehrene dersom hundene som hadde røket på ettergang ville forholdt seg rolig i stedet. Man skulle tro at dette var uvanlig, men leser man dreiebøker fra finaler i vinnerklassen (og selv NM-finaler) er det ikke uvanlig at det ryker ut en hund eller to på ettergang der heller uten at man kan påstå at disse hundene ikke er nok trent.
Å lære hunden å sette seg og bli sittende når det letter en fugl på noen meters avstand og det skytes et skudd vil jeg påstå er hverken vanskelig å lære hunden eller å vedlikeholde. Utfordringen er å få hunden til å gjøre det samme under ekstreme forstyrrelser. Ikke bare kan prøvesituasjonen være ganske stressende både for hund og fører og gjøre at begge parter kan oppføre seg ulikt i forhold til en treningssituasjon, men man har også makker med sin hund å ta hensyn til (om man konkurrerer på lavland eller høyfjell), man går ofte i ukjent terreng og på fugl som ikke på noen måte kan sammenliknes med hyggelig tamfugl eller april-rype. Jeg har sett hunder som har reist fugl i bratt nedoverbakke, makker som har tjuvreist og forfulgt fugl som en annen hund har stand på, fasaner som under reis kun har lettet en halv meter opp og flydd 20 meter fram før de har satt seg igjen, samstand mellom to hunder i slipp der de reiser samtidig og den ene hunden loser fuglen innover fjellet, fugl som letter 10 cm fra hundens åpne munn, slipp med 20 oppflukter på under 15 minutter og mange andre vanskelige situasjoner. Det situasjonene har til felles er at de er ekstremt fristende for hundene og at de ofte er veldig vanskelig å simulere i en treningssituasjon.
For å maksimere ens egen sjanse for å få en premie på jaktprøve er det derfor smart å trene slik at man kan stoppe hunden i alle tenkelige situasjoner og lære hunden å kunne bli værende rolig uansett forstyrrelser. Det er som sagt vanskelig å være kreativ nok til å finne situasjoner som er like utfordrene som de man kan møte under en jaktprøve, men om man kan stoppe hunden i nok ulike vanskelige situasjoner under trening er nok sjansen større for å lykkes i terrenget.
Selv om man kan stoppe hunden både ved å be den om å stå eller ligge foretrekker de fleste hundeførere å sette hunden. «Rumpa i bakken» er et tydelig kriterie for både hund og fører, i tillegg til at hunden fortsatt ser nesten like mye av terrenget som når den står. Jeg deler sitt-treningen i to ved å trene «sette seg raskt» og «bli sittende» hver for seg for å så slå det sammen når delene er veletablert. Målet mitt er at hunden skal sette seg og bli sittende på min kommando «sitt» og/eller når den ser fugl lette, og ikke reise seg før den får ny kommando fra meg. Jeg er derfor nøye med å ikke hjelpe hunden ved å gjenta sitt-kommando (eller si nei eller fysiske korrigeringer) dersom hunden reiser seg under bli sittende trening. Blir det feil mister hunden sjansen på belønning, vi avbryter og starter på nytt. Under ren bli sittende trening bruker jeg heller ingen muntlig kommando for å få hunden til å sette seg, jeg venter kun til hunden setter seg selv for å så starte treningen. Dette gjør jeg fordi jeg vil at «sitt» skal bety «bråbrems og hiv rumpa i bakken», og det krever jeg ikke under bli sittende trening.
Jeg starter treningen med bli sittende som jeg starter selvkontrolltreningen (beskrevet i valpetips #1), bortsett fra at jeg her krever at hunden skal sitte stille med alle fire beina. Jeg bruker omvendt lokking (jeg lokker, men du får ingenting dersom du ikke trekker deg unna det som frister) med både godbit og leker og belønner dersom hunden greier å sitte stille med alle fire bein. Hunden får kun lov å bevege seg dersom jeg gir en annen kommando. Om hunden reiser seg fjernes kun forstyrrelsen, jeg venter til hunden har satt seg igjen, tar fram den samme forstyrrelsen og belønner dersom hunden greier å sitte stille. For å kunne ha nytte av denne treningen er det viktig at hunden alltid vil ha det man lokker med slik at man kan jobbe seg fram til fristelser på høyde med kaklende ryper. Om vi korrigerer hunden eller gjør det for vanskelig for den er det lett å få en hund som blir passifisert og lukker seg inne, og selv om vi kan få denne hunden vil å bli sittende under temmelig store forstyrrelser vil vi ikke greie å simulere den fristelsen hunden møter i fjellet og skogen. En godt mål på dette under bli sittende trening er å gi frikommando (eller reiskommando) når man lokker med noe. Om hunden raser fram til belønningen er det bare å fortsette treningen, men om hunden nøler eller er forsiktig bør man fokusere mer på frikommando og belønning i treningen framover. I filmen under er dette tydelig å se når Blink blir bedt om å sitte når det kommer noe «ubehagelig», hun har mest lyst til å forsvinne en helt annen vei.
Når man er kommet et stykke på vei med omvendt lokking blir dette fort en hjelp for hunden, det blir lettere for hunden å bli sittende dersom vi lokker enn om det ikke skjer noe. Den har skjønt at om det er noe den har lyst på er det smartest å bli sittende, og vi kan bruke omvendt lokking som hjelp for å tåle andre forstyrrelser. Tren på å bli sittende når andre hunder beveger seg, leker eller løper rett forbi. Tren på å bli sittende over tid, på avstand, i ulike situasjoner og i ulike miljøer. Tenk at det eneste som skal få hunden til å flytte seg er at man fysisk flytter hunden vekk fra den posisjonen der er i.
I filmen over er det lett å se at hundene setter pris på og jobber for belønningen i form av godbiter og lek, men dette kan jeg ikke forvente når det er fugl innen rekkevidde for hunden. Det er derfor smart å tenke gjennom hva ens egen hund verdsetter når man er i fjellet, og så bruke det som belønning. For noen hunder er det største i verden å få lov til å søke mer og finne ny fugl, mens andre hunder er i himmelen hvis de får lov til å utrede. Å få lov til å reise kan brukes som belønning, og under tamfugltrening kan man belønne hunden med å få se ny fugl (som man på mirakuløst vis tryller fram fra jakka). Blink kan belønnes med å få lov til å søke etter noe og apportere det mens Stuck er fornøyd dersom hun kan få ut litt energi ved å få kampe litt med meg og en leke. I filmen under prøver jeg å vise litt av hvordan jeg trener bli sittende under vanskeligere forstyrrelser med fugl og skudd og hva jeg gjør dersom det blir feil.
Knalltips! Og akkurat det jeg såvidt har begynt å ville lære Yaris, men ikke visst helt hvordan jeg skulle gå frem!
Meeeen, et spørsmål får jeg jo. Hva skjer om hunde begynner å tilby dekk eller andre atferder?
Til nå har jeg ventet til at han igjen tilbyr sitt, belønnet han raskt for det, og fortsatt med omvendt lokking. Blir det riktig?
Og hvor korte og hvor mange økter ville du kjørt av gangen?
Siden jeg trener lydighet også er jeg nøye med å ikke tillate andre posisjoner enn sitt når jeg trener bli sittende. Om hunden legger seg feiler jeg den og den må starte på nytt. Dersom hunden bare skulle brukes til jakt ville jeg nok vært fornøyd med at den holdt seg på stedet og ikke fokusert så mye på hvilken posisjon den er i. Utfordringen da blir å gjøre kriteriet klart nok for både deg og hunden slik at du vet hva som er tillatt og hva som er feil.
Når det gjelder antall økter og lengden av disse må du nesten se hva han tåler. Det jeg synes er viktig er at hunden alltid skal ville ha fristelsen, og reagere lynkjapt på frisignal. Dersom den begynner å nøle bør du revurdere.
Planen er jo også lydighet ja, så da starter jeg heller øvelsen på nytt. Må nok bli bedre på å vise hunden når den feiler, eller altså avbryte øvelsen.
Men til nå er han ivrig på belønningen, så da er det nok greie økter vi kjører. Syntes han lærer veeldig fort, riktignok ikke samme tempo som Tinka, men det gir meg sjansen til å gjøre ting mer grundig.
Lærerikt og flott Astrid. Gøy med video snutter om hvordan du trener. Det gir mye mer forståelse enn bare tekst.