Lydighetssatsing

Siden jeg driver å blir bredere rundt midten og håpet om å gå vinterprøver med Stuck for lengst har svunnet hen, har jeg bestemt meg for å se hva jeg får gjort med konkurranselydighetstreningen. Hundene må jo trenes allikevel, så hvorfor ikke i lydighet. Hvor mye jeg får gjort og hva resultatet blir er nok veldig avhengig av hvordan jeg føler meg utover vinteren. Målet får være at jeg trener dem systematisk i lydighet så lenge jeg orker.

Blink fikk opprykket til eliteklassen tidlig i fjor høst, men jeg har ikke trent henne noe særlig i lydighet etter det. Stuck gikk klasse 1 i fjor høst og greide sølvmerket men ikke opprykket. Hun er heller ikke trent systematisk i lydighet etterpå. One kan en del ting, men det er ikke satt sammen og jeg har ikke trent noen momenter med han. Forrige uke begynte jeg å se hvor mye som gjenstår før jeg kan stille Blink i elite og Stuck i klasse 1, og det var ikke så ille som jeg trodde. Det som var den største utfordringen var at magen (i tillegg til tykke vinterklær) skygger en del for hunden slik at jeg plutselig ikke ser dem under fri ved fot. Det får både meg til å bevege meg undelig og litt for forsiktig, og hundene til å trekke lengre ut og fram for å få glimt av ansiktet mitt. Jeg må antakelig gå tilbake til å belønne god posisjon i baklengsmarsj og innganger med kloss for å gi dem nok feedback på at det er ok å se opp på skulderen min i stedet. Så får jeg heller slå meg selv hardt i hodet og huske at samtlige lydighetsinstruktører jeg har hatt de siste årene har presisert hvor smart det er å ikke gjøre hunden avhengig av å se meg i ansiktet.

Under viser en film jeg tok på lørdag av Stuck og jeg som går i gjennom øvelsene i lydighetsklasse 1. Jeg tok filmen for å se hvordan det så ut og hva vi må øve på før vi kan stille opp i konkurranse igjen.

Helheten ser bedre ut enn det den føles. Hun er mer på bakken enn jeg regnet med og hun ser heller ikke så stresset ut. Kun en gang i programmet piper hun, og det er på den første oppsitten i avstandsøvelsen. Jeg har sliter mye med lyd både under “bli”- og aktive øvelser, men jeg tror at forutsigbarhet og sikkerhet i øvelsene gir henne mer selvtillit og mindre lyd. Det er interessant å se at hun gjesper når jeg går i fra henne, så det kan virke som det faktisk er en stor utfordring. Jeg får prøve å se om jeg kan finne måter å belønne henne på når jeg går i fra som gir henne bekreftelse på at hun gjør rett uten at hun får for høye forventninger (og dermed mer lyd…).

Når det gjelder det tekniske skal jeg nok ikke pirke for mye. Innganger og posisjon i fri v. fot trenger en oppussing. Jeg må også sette fokus på tjuvstarter i oppsittet, og så trenger vi en liten runde med forskjell på “ligg” og “dekk flatt”. Dekk flatt er nettopp det og skal bare gjøres under fellesdekk. Vi har nok å trene på når det gjelder utholdenhet, forstyrrelser og konkurransetrening så vi må ikke la pirketreningen ta all tiden.

Bookmark the permalink.

3 Comments

  1. Så mye bra! Og så rolig og fin hun er!

  2. TJUKKA!! 😛
    Neida.. dette ser jo skikkelig bra ut Astrid! Du er slik en pirkepinn, verre enn med til og med! Gleder meg til å se flere LP filmer her på bloggen!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *