Til vanlig har jeg ikke store problemer med sau. Jeg synes det er veldig bra at vi fortsatt kan kjøre dyra til fjells om våren, la de få en god og lang sommerferie, for å så hente dem feite og fine ned igjen. Jeg liker at vi kan bruke husdyra for å hjelpe til å holde tregrensa nede og synes det er hyggelig å treffe dem på tur i fjellet om sommeren. Derimot tror jeg hverken Blink eller Stuck er like fornøyde med å ha disse ulldottene gående midt i “jaktterrenget”. Sau er jo for dem bekreftet særdeles farlig og noe man skal holde seg langt unna. Problemet oppstår derfor når jeg i god tro kjøper treningskort for nærmest mulige fjellområde, kjører to timer for å komme fram, for å så oppdage at hele terrenget er full av sau. Resultatet blir to fuglehunder med halen mer eller mindre limt fast under magen i max 20 meters avstand fra fører.

Men det er jo smågnager år i år, og da ligger jo alt til rette for mye rype og dermed god sjanse for å fortelle hundene at det kan finnes fugl selv om det er sau i terrenget. Tydeligvis ikke i treningsterrenget vårt. Vi har funnet særdeles få fjærkledde, noe som kompanseres med et ekstremt antall små pelskledde pipedyr. Joda, smågnagerår er det nok, halene på hundene løftes noe og i stedet for å tusle rundt på 20 meter hopper de nå fra tue til tue og kverker lemen. Den ene tar stand for å få de til å stå stille før hun angriper, den andre hopper rundt med åpen kjeft og satser på å tilfeldigvis treffe dem.

Lemen apportert av Blink

Etter samme resultat fra to slike turer i uken som gikk, i to forskjellige deler av terrenget, har jeg i grunn gitt opp. Tips om (lovlig) treningsterreng, MED RYPE, i grei avstand fra Ølensvåg mottas med stor takk.

Heldigvis er jaktlykken større på hjemmebane. Forrige søndag fikk Magnus skutt den første rådyrbukken, og det gir hundene nok å gnage på i ca en uke framover. Den yngste er den mest glupske og bærer på skrotten overalt der hun skal. Ikke bare blir tennene skinnende hvite, også nakkemusklene blir godt trimmet.