I helgen holdt jeg et kurs i belønningsbasert fuglehundtrening på kenneltreffet til kennel Berkjestølen der Neon kommer i fra. Under slike type kurs pleier jeg å fokusere på de delene av treningen som er mest ulik slik folk er vant til å trene fuglehund. Vi trener mye frivillige atferder, bruker lang tid på omvendt lokking for å trene bli sittende, og jeg prater mye om treningsferdigheter som timing, kriterier og forsterkningskvalitet. Dette synes deltakerne er gøy og folk får mye ny innsikt i måter å trene fuglehunder på. Det som derimot har lett for å falle ut av kurset er hvordan jeg lærer hunden å sette seg på kommando. Faktisk så kan jeg fort glemme å fortelle folk at å trene sitt på signal er det jeg gjør aller mest i treningen av hundene.

Jeg vil at min ferdige fuglehund skal stoppe opp under jakt for flere ulike stimuli. Jeg vil den skal stoppe og være i ro når det letter fugl, når det skytes, når jeg roper “sitt” og når jeg blåser ett langt blås i fløyta. I tillegg lærer jeg hunden å sette seg når det blir kastet en dummy eller leke synlig opp i luften foran hunden. Til sammen er dette fem ulike signaler for samme atferd. I enkelte situasjoner blir bare en av dem gitt for at hunden skal utføre atferden, mens i en ekte jaktsituasjon vil det jo både være fugl og skudd til stede, og kanskje stemme eller fløytelyd. Alle disse fem signalene jobber jeg med hver for seg slik at hunden kan utføre dem både på lang avstand og med mye forstyrrelser.

1,5 år gamle Neon viser de ulike signalene

Basisen for alle kommandoene er at hunden kan sette seg frivillig og velge selv å bli sittende under forstyrrelser. Dette består i at hunden setter seg uten påvirkning for å få en belønning, uten at jeg har sagt noe eller beveget meg på noen måte. Når hunden blir god på dette kan vi tilføre forstyrrelser i forkant av at hunden setter seg. Feks. slippe en godbit i bakken og vente på at hunden setter seg frivillig for å få ta den. Bli sittende trener jeg ved at hunden først setter seg frivillig. Deretter presenterer jeg en forstyrrelse og om hunden blir sittende oppnår den belønning. Disse to basisøvelsene utvikles gradvis med vanskeligere situasjoner og forstyrrelser. Forstyrrelsene kan være f.eks. ulike miljø, avstand, ulike typer mat og leker.

Det første signalet jeg begynner å lære inn er at hunden skal sette seg og bli sittende når det kastes en leke eller dummy opp foran den. Det er en direkte videreføring av basisøvelsene. Det andre signalet jeg begynner å trene inn er den verbale kommandoen “sitt”. Det gjør jeg ved å legge på signalet når jeg vet at hunden kommer til å sette seg. Etter noen repetisjoner eller treningsøkter kan jeg gi kommandoen når hunden ikke er så oppmerksom og så øker vi gradvis kriteriene til hunden kan sette seg fra høy fart, under større forstyrrelser og på lang avstand. Fløytesignalet lærer jeg inn ved en blanding av nyinnlæring som ved verbal kommando “sitt”, og ved å legge fløytesignalet før jeg gir kommando “sitt”. Ved den siste metoden blir det slik at hunden etterhvert forventer at det skal komme en “sitt” kommando etter fløytesignalet. Når jeg ser hunden utfører atferden rett etter fløytesignalet kan jeg kutte ut å bruke signalet “sitt”.

For å lære hunden at den skal sette seg på skudd bruker jeg kun metoden ved forventning. Først skyter jeg et skudd. Hunden stopper gjerne opp og lurer på hva som skjedde, og når jeg ser hunden er klar for det legger jeg til et signal hunden allerede kan (som kommando “sitt” eller fløytesignal). Etter hvert vil hunden sette seg kun på skuddet. Å lære hunden å sette seg når det letter fugl er kun en videreføring av at hunden setter seg når det kastes en dummy eller leke. Ved å bruke tamduer i treningen blir overgangen fra dummy til levende fugl enkel for hunden.

Jeg bruker mange ulike signaler som betyr at hunden skal sette seg i treningen. Felles for dem alle er at de blir lært inn og vedlikeholdt ved bruk av positive forsterkere gjennom god timing i treningen, rett nivå på kriteriene og god forsterkningskvalitet.